Siden 1990-tallet, etter modernitetens fremskrittsoptimisme og postmodernismens «globale landsbyer», lever vi ifølge den spanske filosofen Marina Garcés (f. 1973) i en «posthum» epoke. Vår hverdag preges i stadig større grad av dommedagsstemning: økosystemenes sammenbrudd, autoritærpolitikkens utbredelse, finansbobler og arbeidets usikkerhet. Fremtiden koloniseres av individuelle og kollektive katastrofer, og arter seg som en nedtelling til den ugjenkallelige ødeleggelsen av våre livsbetingelser.
Samtidig er vi inne i den «fjerde industrielle revolusjon», der algoritmer og kunstig intelligens tildeles stadig mer fremtredende roller i vår hverdag og i kapitalismens profittkjeder. Ifølge Garcés legger våre digitaliserte samfunns massive informasjonsstrømmer opp til «opplyst analfabetisme»: opphopningen av kunnskap legger faktisk hindre for hva vi kan og vil som mennesker.
Garcés utvikler derfor et kampskrift for en ny radikal opplysningstid, for å gjenopplive dens ambisjon om å utsette all ytre og illegitim autoritet for rasjonell kritikk - kompromiss- og unntaksløst - gjennom å flette enkeltindividenes kritiske egenlæring sammen med kollektiv frigjøring.

Med en flytende og tilgjengelig penn kombinerer hun slik sentrale tankestrømninger i europeisk åndsliv fra 1400-tallet til i dag, med hyperaktuelle problemstillinger i krysningspunktet mellom kapitalisme, kolonialisme, økologi, autoritær politikk, kunstig intelligens og informasjonsteknologier, som fører inn i en programerklæring for en kritisk og eksperimentell humanisme.