«Den reisende kastet et flyktig blikk på mannen. Denne senket hodet da offiseren pekte på ham og lot til å anstrenge seg til det ytterste for å forstå det som foregikk. Men trekningen i hans tykke, sammenpressede lepper viste tydelig at han ikke hadde oppfattet noe. Den reisende hadde meget å spørre om, men da mannen så på ham, sa han bare: - Kjenner han dommen? - Nei, sa offiseren og ville gå videre i sine forklaringer, men den reisende avbrøt ham: - Kjenner han ikke sin egen dom?»

Denne samlingen inneholder de fortellingene Franz Kafka selv samtykket i å utgi. Blant disse står «I straffekolonien» som et hovedverk, blant flere kortere tekster. Kafka betraktet de store manuskriptene (Prosessen, Slottet osv.) som en krenkelse av Guds Lov, som var blitt en kjensgjerning for ham mot slutten av hans liv. Der var Guds vilje fremstilt som et spøkelse som foruroliget menneskene ved anklager, forfølgelser og dommer. Dette er den delen av forfatterskapet som ikke forbryter seg mot Loven.