Arkitektstudent Pernille Boye Ahlgren intervjuet Dag Solstad om byer og arkitektur. Nå er det åtte timers intervjuet blitt til boken «Solstad og byen». Romanene «Ellevte roman, bok atten» (1992), «17. roman» (2009) og «Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen» (2019), har handling fra Kongsberg. Stor var derfor overraskelsen da Solstad kunne fortelle, i en innledende telefonsamtale med Ahlgren, at han aldri hadde vært i byen. Denne og flere av Solstads relasjoner til arkitektur gjennomgås i denne intervjuboka.

Sumaya Jirde Ali har, siden hun trådte fram på den offentlige scenen som attenåring, vært en viktig og sentral stemme i samfunnsdebatten. I denne dypt personlige boken, formet som en samtale med sitt yngre jeg, reiser hun sentrale spørsmål ved hvordan rasisme virker og hva den fører til, selv i små, daglige doser. Det er en like bevegende som tankevekkende tekst som ikke kan etterlate noen lesere ubemerket. Sumaya Jirde Ali (f. 1997) er en norsk-somalisk samfunnsdebattant, litteraturkritiker, dramatiker, forfatter og poet.

Over fjorden går han. Over fjorden utan å nøle. Over fjorden som så mange gongar før. Seint og tidlig. Morgon og kveld. I storm og stille. Mot aust og mot vest. Bare måsane følger han, dei mumlar og klagar, verkar unaturlig kvite der dei heng over båten. Nils Vik snur seg. Huset glir straks ut av syne. Neste gong han snur seg, vil han ikkje kunne sjå det.

I hjartet av Norge legg ein båt frå land. Vi følger Nils Vik på hans siste reise. Han er ein enkel mann med ein enkel jobb. Han skal få folk over fjorden med båten sin, han skal få dei heim igjen. Men det som ser enkelt ut, viser seg gjerne å vere meir komplisert.

"Den dagen Nils Vik døde" er som ein dødsmeditasjon over eit liv og eit landskap. Det er ein roman om ein mann som berre har elska ei kvinne, og som elsker henne framleis, og som nå legg ut på si siste reise.

Fascismen er tilbake som en politisk kraft, men det er også antifascismen. Hva var og hva er fascisme? Og hvordan kan den best bekjempes?

Forfatter Jonas Bals skriver om fascismens og rasismens røtter. Han skildrer kolonialismen, den amerikanske borgerkrigen og Ku Klux Klan, før han retter blikket mot Italia, Russland, Tyskland, Spania og Norge. Vi møter de unge arbeiderne som organiserte motstanden og som jagde fascistene vekk fra norske bygater, ledet av blant andre Einar Gerhardsen. Arbeiderbevegelsen utviklet i 1920- og 30-årene også en krisepolitikk for å demme opp for den sosiale nøden, og sammen med borgerlige antifascister styrket de oppslutningen om demokratiet. I 1936 dro mange nordmenn for å slåss mot fascismen i den spanske borgerkrigen. Da Hitler, Mussolini og Franco vant, ble det åpenbart at en ny verdenskrig var uunngåelig - og 9. april 1940 ble Norge okkupert av nazister.

"Våre kamper" er et nytt storverk av Jonas Bals, som gjør historien levende og relevant i en tid der fascismen igjen er på fremmarsj.

Palestina. Israels ran, vårt svik er den store historien om årene fra 1948, da Israel kom på kartet, frem til i dag.

Boka byr på ny kunnskap og avslørende beretninger om Israels okkupasjon og kolonisering av Palestina. Den er delt i åtte historiske epoker, der de første fire tar oss frem til krigen i Gaza i 2009, mens de siste fire er viet tiden 2009-2023.

Boka har mange nye avsløringer takket være Tveits unike intervjuer av forskere og journalister - en rekke av dem israelere. Tveit har også møtt israelske offiserer, diplomater, politikere og menneskerettighetsaktivister. Gjennom årene som journalist har Tveit bygget opp et bibliotek av egne, samtidige notater. Mer enn i tidligere bøker møter vi her en forteller som våger mer, og som er nådeløs i gjennomgangen av norsk og vestlig unnfallenhet i konflikten.

Første bind følger Munch fram til 1902. Etter en oppvekst preget av sykdom og farsopprør fikk han sitt gjennombrudd med Det syke barn i 1886. De neste årene fartet han rastløst mellom Norge, Tyskland og Frankrike. Fra han tok opp penselen, levde Munch livet som i en storm der kunsten gikk foran alt. Det fikk kvinnene som elsket ham merke. Det samme gjorde familien han hele livet flyktet fra, men uten at han noen gang brøt nervebåndene som bandt dem sammen.

"Är det dumt att ge sig på tjocka och bra böcker så tidigt i livet att man inte riktigt kan begripa dem? Det tror jag inte. Man kommer ju in i en fascinerande värld och man kan återkomma till den och få klart för sig mycket som man inte begrep från början. Varje omläsning öppnar nya rum i berättelsen. Och den öppnar i bästa fall obekanta rum inom en själv."

Det började med barndomshemmets bokhyllor och Katrineholms stadsbibliotek. I 24 kapitel förmedlar Kerstin Ekman starka upplevelser som läsandet gett henne, och berättar om böcker hon kommit att älska, böcker som vänner, som tröst – och om hur läsa och skriva hör ihop.

En sommernatt for noen år siden brøt tre karer seg inn i en gammel tømmerkoie på Finnskogen. Godt gjemt innerst i koia lå en skatt i form av dikt skrevet gjennom et langt liv. Av hvem vet forløpig ingen, men her finnes dikt som kan minne om både Hans Børli og andre, ikke minst skogens diktere. "Dikt fra innerst i ei koie" er en samling av noen av disse diktene, samt om hvordan de ble funnet.

Forlagets omtale:

Sidsel sovner ofte i stolen, med hekletøyet, foran TV-en. Hun stiller opp for datteren Em og barnebarnet sitt, men lever ellers et stille og rolig liv. Etter at Sidsel havner i en bilulykke, begynner hun å oppføre seg rart. Men hva betyr rart? Og hvem er Sidsel? Det vet hun ikke selv, og det vet ikke fortelleren heller. Fortelleren i denne romanen blander inn sine egne erfaringer, diskuterer og begynner om igjen, prøver å se Sidsel fra ulike kanter for å forstå livet hun har laget seg. Vi opplever henne slik hun kan fremstå for datteren, venninnen, fastlegen, vi får deler av livshistorien hennes, og vi følger henne gjennom noen forvirrede ensomme dager. For hvordan kan Sidsels historie fortelles uten at den omformes til å bli noe annet enn Sidsel selv opplever?

"Jeg plystrer i den mørke vinden" er et vilt, dypt gripende og bevegelig portrett av en kvinne som var en bifigur i Skarangers forrige roman, "Emily forever".

Vi kjenner Anna-Eva Bergman (1909–1987) best som billed- kunstner, men hun var også var et skrivende menneske. Etter å ha livnært seg som tegner, illustratør og journalist rundt om i Europa i årene mellom første og andre verdenskrig, skrev Bergman ned sine ungdomserindringer og tegnet illustrasjoner og vignetter til bokens femten kapitler. Hennes ønske var å utgi materialet i sin helhet, men av ulike årsaker har manuskriptet blitt liggende – til nå.

Fortalt med humor, skarpe skildringer og karikaturtegnerens observasjonsevne gir hun et direkte og usminket tidsbilde fra et urolig Europa på tredvetallet. Vi får et levende innblikk i livet som ung kunstner – et liv som var preget av mye sykdom og enkle kår, men som til tross for dette bobler av ungdommelig livsglede og stor fortellerevne. Erindringer fra mellomkrigstiden er en gjen- oppdaget perle som belyser nye sider av en av etterkrigstidens mest betydelige norske billedkunstnere.

Utgivelsen er redigert av Karin Hellandsjø, som også har skrevet en innledning og supplerende noter. Hellandsjø samarbeidet nært med Anna-Eva Bergman og har laget en rekke utstillinger med hennes arbeider. Hun var Norges representant i styret for Fondation Hartung-Bergman i Antibes i mange år.

Få byer er så preget av historien som Berlin. Men sporene etter fortiden i den tyske hovedstaden er ofte vanskelige å lese. I Berlin. Byen og historien tar Helge Jordheim oss med til dagens Berlin – og samtidig ned i historien. Gjennom fire vandringer på kryss og tvers av Berlin presenterer Jordheim 37 steder, forteller deres historie, og viser hva stedene kan lære oss om fortid og framtid, bygninger og byliv. Resultatet er en unik bok: En byguide som ikke ligner noen annen, en enestående introduksjon til Berlins og Tysklands historie, og en rik refleksjon over tid, forandring og minne. Like givende enten du leser den fra perm til perm eller bruker den som inngang til utvalgte steder eller vandringer – en gave til alle med interesse for Berlin, og for byens mangfoldige og dramatiske historie.

Helge Jordheim er professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo, med tysk litteratur og kultur som et av sine spesialfelt.

«Så jeg spurte meg selv og jeg spurte andre: Hvor er det jøder? Jeg ble fortalt: I Polen.»

I denne gripende, livlige og tidvis surrealistiske reiseskildringen beskriver forfatteren Alfred Döblin møtet med den jødiske befolkningen i Polen høsten 1924 - hjemmet til tre millioner jøder før andre verdenskrig.

Med varme og beundring, sylskarp iakttagelsesevne og kritiske skråblikk, skildrer han hverdagsliv, religion og politikk i den unge staten merket av århundrer med konflikt mellom nasjoner og folk - konflikter som fortsatt preger dagens verdensbegivenheter. Alfred Döblins reiseskildring er en unik, litterær fortelling og regnes som en klassiker innenfor sjangeren.

Med etterord av Benjamin Yazdan.

I andre halvdel av 1800-tallet utkom det - i tillegg til dagsavisene - en rekke ukentlige nyhetsmagasiner, hvorav de mest kjente er Skilling-Magazin, Ny illustrert Tidende, Illustreret Nyhedsblad og Folkebladet. Felles for dem alle var at de inneholdt forbløffende gode illustrasjoner, basert på xylografier eller trestikk.

Illustrasjonene var dessuten forsynt med interessante tekster, og sammen gir disse oss et unikt tidsbilde av en hovedstad med enorme klasseskiller. Noen spradet på Karl Johan, mens andre vasset i leire i bydelen New York på Grünerløkken. Leserne får bli med både til slummen i Vika («med byens verste utskudd av begge kjønn»), til Østkanten (der «byens urolige elementer var samlet») og Botsfengselet (hvor bare mønsterfangene fikk spise seg mette) - men også til Homansbyen (ikke for folk som drev med utskjenking og håndverk), Frognerkilen (der borgerskapets landsteder var truet av den nye jernbanen til Drammen) og det nye Bygdø Søbad («et funn for den velhavende Kristiania-mann»).

På denne tiden fikk byen også flere av sine mest kjente monumentale bygninger, deriblant Slottet (som lenge bare ble kalt «kongeboligen»), Storthinget («et ikke noget synderlig monumentalt bygg») og den nye Østbanebygningen («fullt europeisk både med hensyn til størrelse og skjønnhet». Og det ble spådd at «kaldt øl og god musikk vil gjøre St.Hanshaugen populær».

Forlagets omtale:

“The Norwegian Biodiversity Centre has observed and registered 30,346 animal species in Norway. With Observations of a New Norwegian Fauna in the Years 2014–2022 I want to document Norway and the landscape through an alternative and expanded Norwegian fauna. A zoological low threshold offering; none of the animals are real. None of the images are staged. They are all found through massive travel and search around Norway, over a period of nine years.

I want to show the cultural and natural landscape we have around us every day. What does our everyday scenery and land really look like? I use these observations of new Norwegian fauna as way of highlighting the more normal surroundings, that we usually don’t see and pay any attention to. Trampolines, hedges, garden houses, double garages, yield signs, terraced houses, pallets, tarpaulins, picket fences, satellite dishes, caravans, and everything that we fill the landscape with, and becomes what our topography look like here and now. An exotic animal as a contrast to the more common and familiar milieu.”

/ Helge Skodvin

This book can be seen as an independent sequel to Helge Skodvin’s first, since long sold out book 240 Landscapes – by British photographer and photo book connoisseur Martin Parr regarded as “The Best Photobook in the World 2015”.

NB: Bokas tekst, skrevet av Bjørn Hatterud, er i både englesk og norsk utgave bakerst i boka.

This is a neglected history. Not a sweeping, definitive, exhaustive history of the world but something quieter, more intimate and particular. A single journey, picked out in 101 objects, through the fascinating, too-often-overlooked, manifold histories of women.

Open up this cabinet of curiosities and you'll find objects that have been highly esteemed - even, like the Bayeux tapestry, fought over by nations - and others that are humble and domestic. Some (like a sixteenth century glass dildo) are objects of female pleasure, some (a thumbscrew) of female subjugation. There are artefacts of women celebrated by history and of women unfairly forgotten by it; examples of female rebellion and of self-revelation; objects that are inspiring, curious or (like radium-laced chocolate) just fundamentally ill-conceived.

Through the variety and nuance in all these 101 objects, Annabelle Hirsch has created a new history - teeming, unexpected, witty and always illuminating. This overdue corrective reveals what a healed femur says about civilisation, what men have to fear from hat pins, and it shows that the past has always been as complicated and fascinating as the women that peopled it.