45

Beskrivelse

Bildefragmenter passerer forbi, og kontrasterer menneskenes tilstedeværelse med de fysiske omgivelsene. Via filmens korn fremtrer gyldne kors, en utbrent bil, ei jentes smilende ansikt. Prakt, ødeleggelse, håp! Togvinduet blir scenen. Fotografens reise, som tar ham fra Ukraina til Oslo gjennom dagens Europa, er inspirert av togreiser tatt av slektninger i 1945 og i 1978, reiser som førte til død eller frihet.

I 1945 forsvant Daminan Heinisch’s bestefar fra Gliwice i øvre Silesia, sammen med talløse andre menn. De ble tatt med toget til en arbeidsleir i Ukraina. Graven hans er ukjent, og alt som er igjen er en liten dagbok som han skrev gjennom hele deportasjonen. Heinisch forsto at hans families liv i stor grad var preget av tvungen immigrasjon, og at tog hadde spilt en avgjørende rolle i reetableringsprosessen. Han fikk stor respekt for sine familiemedlemmers «tvungne» reiser mens han samtidig dokumenterte sin egen. Til slutt la han ut på tre reiser. Først den fysiske reisen, hvor han holdt sitt 35mm-kamera foran øyet i timevis i strekk. Dette førte til den andre reisen, inn i de fremkalte filmene, hvor han begynte å hente frem menneskelig tilstedeværelse, konfrontere sine funn og kontrastere dem på siden. Den siste reisen førte ham inn i den virtuelle verden, hvor han kartla togsporene, kilometer for kilometer. Rekkefølgen på bildene er strengt diktert av reisens kronologi.

Som utgangspunkt for denne katarktiske reisen, føltes Ukraina som det naturlige stedet å starte boken. Tekster basert på hvert familiemedlems reiser utfyller bilderekkefølgen og hjelper til å løse gåten. På dette tidspunktet i alle de tre reisene fylte alle de tre familiemedlemmene 45 år.

Bokens narrativ utfordrer temaet tvungen immigrasjon, som har påvirket livene til talløse familier i Europa, og som fortsetter å gjøre det i dag. Åtte måneder etter at Heinisch kom tilbake fra sin reise, brøt det ut en ny konflikt i Donetskregionen, som førte til en fortsatt pågående krig.

(Vår oversettelse av fotografens tekst.)