"Det finnes noen mennesker som er kjent på en slik måte at man aldri regner med å treffe dem, det er som om de eksisterer i en annen verden. Skue-spillere, sangere og politikere er det slik med, deres ansikter finnes hele tiden overalt der vi er, mens de selv alltid er et annet sted. Også kunstnere kan ha denne virkningen, men på en annen måte: for dem er det ikke ansiktet som er kjent, men verket, og strålende ut fra det, navnet. Anselm Kiefer har alltid vært et slikt navn for meg. Ja, kanskje mer enn noen annen kunstner i vår tid, fordi kunstverkene hans er så monumentale, så ladet av tid, så tynget av historie, og fordi det private, det lille og personlige er helt fraværende i dem."

Karl Ove Knausgård har møtt kunstneren Anselm Kiefer mange steder i verden, blant annet i Paris, København og London, og i Freiburg og Donaueschingen der Kiefer vokste opp. Han har sett Kiefer arbeide, og snakket med ham om kunsten hans, for å prøve å forstå hva Kiefers kunst gjør med den som møter den, og hvor uttrykkskraften kommer fra. Gjennom møtene og samtalene med Kiefer stiller Knausgård de store spørsmålene om kunst på nytt, fra en annen kant enn tidligere: Hvordan kan bilder uten mennesker være ladet av det menneskelige? Hvordan kan et tomt landskap være ladet av historie?

Nina Björk har i ulike sammenhenger skrevet trassig om politikk i tjuefem år. Ikke sjelden har hennes synspunkter vekket sterke reaksjoner. Over tid kan man se at argumentasjonen har hatt en kjerne: hennes motstandere har hevdet at hun vil herske over andre og begrense individers frihet. Selv mener hun på sin side at det allerede er slik at noen bestemmer over andre og at individet allerede er fritt. Denne boka handler om den kjernen. Det er et forsøk på å tenke filosofisk om politikk og om folks liv, utover daglig politikk.

Tre tiår etter kommunismens fall er stemningsleiet i USA et ganske annet enn da nasjonen sto igjen som seierherre. Mens Donald Trump ofte pekes på som årsak til urolighetene, viser Hammer hvilke større krefter som over tid har virket under overflaten og forvandlet USA fra et relativt trygt folkehjem til en nasjon med enorme sosiale forskjeller, dyp politisk splittelse og et dysfunksjonelt demokrati. Gjennom å rette søkelyset mot økonomien, høyrepopulismen og krisen i det politiske systemet klargjør Hammer de avgjørende skjæringspunktene i dagens Amerika.

Applebaum var en av de første til å rope et varsku om de antidemokratiske bevegelsene som rørte seg i Vesten. Hun beskriver flere av verdens fremste forkjempere for frihetsfiendtlige styresett verden over, og viser oss hvordan de bruker konspirasjonsteorier, politisk polarisering, sosiale medier, og til og med nostalgi for å forandre samfunnene de er en del av. Demokratiets svanesang er en glitrende dissekering av et verdensomveltende skifte og et engasjerende blikk på veien som leder tilbake til de demokratiske verdiene vi står i fare for å miste.

Dag for dag, tweet for tweet, føles det ofte som om verdenen vår drives av hat og grusomheter. Men er det mulig at den største og mektigste kraften er kjærlighet? I den nyeste utgaven av denne anerkjente serien samler John Freeman litterære tungvektere som Richard Russo, Anne Carson, Sandra Cisneros, Louise Erdrich, Haruki Murakami, Tommy Orange og Nobelprisvinneren Olga Tokarczuk sammen med nye forfattere som Andres Felipe Solano og Semezdin Mehmedinovic.

På godt og vondt er Wagner den mest innflytelsesrike figuren i musikkhistorien. Rundt 1900 gikk fenomenet kjent som Wagnerisme sin rundgang i europeisk og amerikansk kultur, med kolossale kreasjoner som Nibelung-ringen, Tristan und Isolde og Parsifal. Anarkister, okkultister, feminister og homofile rettighetspionerer så på ham som en slektsånd. Deretter innlemmet Adolf Hitler Wagner i lydsporet til Nazi-Tyskland, og komponisten ble definert av sin voldsomme antisemittisme.  På mange måter forteller boka en tragisk historie. En kunstner som kan ha konkurrert med Shakespeare i universelt omfang, er implisert i en ideologi av hat. Boka er et verk av intellektuell lidenskap, og oppfordrer oss til en mer ærlig ide om kunstens rolle i verden.

Det første menneske er en barndomsskildring satt til Algerie, som Camus håpte skulle bli hans virkelige storverk, men som han dessverre ikke rakk å fullføre da han døde i en mystisk bilulykke i 1960. Utkastet til Det første menneske ble funnet i restene etter ulykken, og datteren til Camus, Cathrine Camus, sørget for å få utgitt det håndskrevne manuskriptet i 1994. Da boken endelig kom ut var det flere kritikere som støttet seg til Camus' tankegang om at dette, gitt tid til å ferdigstille, kunne blitt hans virkelige storverk.

Husker du 12. mars, husker du fredag den 13.? Dagene da Norge og verden endret seg fullstendig? Husker du hva du tenkte i tiden da alt var akutt forvirrende og veldig, veldig skremmende? Det er allerede så lenge siden.
De er en familie på fem. De voksne har nettopp kranglet da meldingen kommer: fra nå skal de være hjemme. Alle sammen. Forfatter Maja Lunde er vant til det. Hun er vant til hjemmekontor. Men ikke hjemmeskole. Hun er vant til å skrive store dystopiske romaner, ikke til å leve i en dystopi. Men pandemien er her, og familien må finne en ny måte å leve på. Hvordan gjør man det?
De første dagene tar leseren tilbake til dagene da hele verden stoppet opp, dager preget av eksistensiell uro, bekymringer og frykt. Menneskene har bare hverandre, men vi har hverandre, og da åpnes også muligheten for noe nytt. Med klokskap og undring viser Maja Lunde hvordan det som skjer i litteraturen også skjer i livet: det er de minste tingene som betyr mest.

Bli med på togeventyr til Barcelona og Istanbul, langs rivieraen, på den transsibirske jernbanen - og til nabobyen din. Etter at lavprisflyene kom, sluttet Bjørn Stærk å dra på ferie med tog. Det gjorde de fleste andre også, med noen få, sære unntak. Snålinger som tar toget til Barcelona og har brukt opp halve ferien innen de kommer til Hamburg. Einstøinger som tar med barna på interrail. Nå er togferien på vei tilbake igjen. Kanskje var det gærningene som hadde rett likevel? Storfornøyde med feriene sine er de iallfall. I denne boka møter du folk som mener at det beste reiseeventyret får du ved å holde deg på bakken. Og det går helt fint å ta med barna og bestemor. For å utforske togferien har Bjørn Stærk reist med kona og sønnen på tog til Skottland, Middelhavet og Alpene. Det ble de fineste feriene familien har hatt. Men hva var det egentlig som var så bra? Med denne boka får du svar - og lyst til å reise mer med tog selv.

Siden slutten av 1970-åra er flere bydeler i Oslo blitt omtalt som «innvandrergettoer», områder der man har fryktet «raseopptøyer» og «svenske tilstander». I dag brukes «getto» og «svenske tilstander» som samlebegrep for alt som er galt med innvandring, integrering og befolkningssammensetningen i store boligområder i flere norske byer. Men kan «getto» også være noe positivt? Ordet brukes både som forsvar og angrep, og det å vokse opp i en flerkulturell drabantby kan vel så ofte være en styrke som en svakhet. Øyvind Holen har skrevet en personlig fortelling om et begrep som ofte brukes bevisstløst i den politiske debatten. Getto er en engasjert og lettlest innføring i gettobegrepet og den norske drabantbyens historie.

Hvorfor skaper samfunnet syndebukker og hvem er de? Trenger vi syndebukker som en felles fiende for å samles som en gruppe eller ett folk?
I den franske filosofen René Girards Syndebukken fra 1982 utforsker han ulike litterære og historiske syndebukker samtidig som han gir en beskrivelse av kulturen som et resultat av menneskelig begjær og rivalisering. Det er behovet for å imitere andre som skaper de grunnleggende konfliktene i samfunnet og det er syndebukkmekanismen som hindrer at samfunnet går i oppløsning, skriver Girard.
Men Syndebukken er mer enn en overordnet kulturteori for vår tid. Den er også en bitende kritikk av relativisme og dekonstruksjon, på den ene siden, og analytisk filosofi på den andre.

Dyp og økende ulikhet; større politisk polarisering enn noensinne, et giftig offentlig samtaleklima, et oppsmuldrende sosialt nettverk, offentlig og privat narsissisme - amerikanerne av i dag ser ut til å enes om kun en ting: dette er den verste av alle tider.

Putnam sveiper her over mer en et århundres historie, og analyserer ved hjelp av sin unike kombinasjon av statistisk analyse og historiefortelling et bemerkelsesverdig sammenløp av mange trender, som bragte det amerikanske samfunnet fra et jeg- til et vi-samfunn og tilbake igjen. Han trekker frem inspirerende lærdom fra tidligere tider, da en gruppe dedikerte reformatorer fikk skuta på rett kurs, og retta den inn mot igjen å bli et samfunn basert på fellesskap. 

 

Forfatteren Eddy Kromvik er på Avaldsnes utenfor Haugesund for å skrive en roman. For litt over tusen år siden bandt Olav Tryggvason fast fire hedenske trollmenn på et skjær ute i fjorden for så å la dem drukne av tidevannet. Slik fortelles i alle fall historien i Snorre. På slutten av 1800-tallet får den unge kunstneren Halfdan Egedius i oppdrag å illustrere sagnet i en ny praktutgave av boken til den store islendingen. Det er den tegningen - «Seidmennene på Skrattaskjær» - som Eddy studerer, for det er nettopp seidmennene han skal skrive en roman om, med håp om at «noe skal åpne seg, en sprekk til å gli inn gjennom til et ukjent rom eller en soloppgang han ikke ante fantes.»

Men man skal være forsiktig med hva man ønsker seg, heter det jo. For hvor går egentlig grensen mellom innlevelse og besettelse? På Avaldsnes befinner også arkeologen Henrik Gran seg, og tenåringsdatteren hans, Susanne, som har sommerjobb på vikingsenteret i nærheten av utgravningene. Og jo dypere Eddy lever seg inn i romanen, desto mer virker det som om Henrik og Susannes liv står i fare.

Jeg sank er en spøkelseshistorie, en kunstnerroman, en fortelling om besettelse. Men det er også en roman om hvordan tusenårene kan virke i et menneskes sinn.

En følsom og sterk fortelling om brødreforhold og om å gjenoppleve barndommen som voksen.

Tre brødre møtes for å spre asken etter sin mor ute ved landstedet der de tilbrakte barndommens somre. Ingen av dem har besøkt stedet på tjue år, og med årene har de glidd fra hverandre. Reisen ut dit gir dem mulighet til å nærme seg hverandre igjen, og til å forstå hva som skjedde den gangen de bare skulle leke, men ingenting ble det samme igjen.
Alex Schulman har skrevet en rekke kritikerroste bøker. Han behandler familierelasjoner med en spesiell følsomhet, og skildrer klokt hvordan et felles minne kan oppleves helt ulikt, og hvordan dette påvirker livet som voksen og forholdet til de som burde vært oss nærest.

Barbara Ehrenreich er en av verdens mest anerkjente journalister, og dekker et bredt spekter av tema både profesjonelt og som politisk aktivist. Denne boka samler det helt essensielle fra hennes mangeårige karriere, og inneholder essays og artikler tidligere publisert i New York Times, Washinton Post, og flere, samt utdrag fra Nickel and Dimen og Natural Causes.