Din handlekurv er nå tom!
Kunstnere som tegner eller maler sin mor har blitt ikonisk i kunsthistorien – fra Whistler til Freud, Cezanne, Hockney, Ingres, Gaugin og Durer, hvis brutalt ærlige portretter av sin mor insisterte på at «selv de minste rynker og blodårer må ikke ignoreres». Paul Grahams første store arbeid siden Does Yellow Run Forever i 2014 inneholder portretter av hans gamle mor, sittende i sin stol i et pensjonistfellesskap i England.
Grahams kamera beveger seg nesten ikke, og moren sover, med lukkede øyne, i nesten alle bildene. Fargepaletten er alderdommens sarte toner – en blomstretebluse, en rosa eller lavendelfarget cardigan – og lyset kommer fra et enkelt dagslysvindu, mykt, naturlig og konstant. Uten at vi forsøksvis underholdes, begynner vi å legge merke til subtile endringer i nøye valgt fokus, fra ett øye til det andre, til en løs tråd på en knapp eller noen løse hår. Livet fastrosset i beskjedne detaljer. Sterk emosjonell resonnans gjennom øm observasjon.
Dødelighet og den langsomme utviklingen av alderdom er hovedtema her, men det fins også en dualitet i kjernen av disse bildene, mens vi vandrer mellom liv og død, bytter barn og forelder roller – den som ble våket over blir den som våker, den som ble skapt blir skaperen.
Forlag | |
---|---|
Innbinding | Innbundet |
Forfatter |